Vår egen skogsavdeling
I samarbeid med Bymiljøetaten i Oslo disponerer barnehagen et område i østmarka. Her har vi satt opp lavvo, utedo og godkjent bålplass.
Våre storbarnsavdelinger bytter på å være i skogen, annenhver uke. I skogsukene reiser vi hver morgen fra barnehagen og ut i skogen, og tilbake til barnehagen om ettermiddagen. Barna er ute hele dagen med unntak av hvilestunden. De leker i naturen uten andre leker enn rumpeakebrett og spader om vinteren.
Det er ingen gjerder i skogen, men klare grenser likevel. Noen ganger går vi på små og store ekspedisjoner, særlig hvis det er kaldt og det er viktig at barna rører på seg, ellers leker barna, vi hugger ved, spikker og lager mat.
Scroll nedover for å lese artikkelen «Skogsbarnehagen» av Rikke Kjensli. Rikke er Pedagogisk leder i Mikaelgården og denne artikkelen gir et svært godt bilde av vårt syn på – og ideer bak – det å la barna få oppleve et nært forhold til naturen i all slags vær.
Artikkelen ble publisert i Steinerbladet #2 2017. (for å lese artikkelen på Steinerbladets egne sider, følg denne linken).
Skogsbarnehagen
«Kom ikke og si at naturen ikke er et under. Kom ikke og fortell meg at verden ikke er et eventyr!»
Jostein Gaarder.
Barn har en dragning mot naturen. Noen ganger møter jeg foreldre som, når jeg sier jeg har barnehage i skogen, responderer med: «Det hadde ikke passet for mitt barn». Jeg tenker alltid: Det hadde ikke passet for deg, kanskje? For barn vil være ute, og de vil være i naturen, ikke bare på en lekeplass. Min erfaring er at barnets møte med natur beriker barndommen og gir barna verdifull kompetanse og kjærlighet til alt som lever.
Barnet ankommer dette livet med en grunnleggende forventning om at verden er god. I steinerbarnehagene arbeider vi utfra at denne holdningen er barnets ubevisste livsmotto i første syvårsperiode. Jobben vår som pedagoger og foreldre, som voksne rundt barn i førskolealderen, er å bekrefte dette ved handling, hver eneste dag. Ja, verden er god. Verden er fantastisk og full av muligheter.
Førskolebarnet har ikke utviklet kritisk tenkning og skal det heller ikke på lang tid.
Tilliten til de voksne og til naturen er enorm, og vi må la barnet leve i denne tilliten. Et barn som erfarer at verden er et godt sted å være, vokser opp med følelsen av at alt er mulig.
I Mikaelgården har vi barna ute. Våre to storbarnsavdelinger er ute hele dagen i skogen, annenhver uke gjennom hele året. Barna lærer skogen å kjenne i et rolig tempo. Vi er på samme sted hver dag og de kjenner hver rot og hvert tre. De følger årets gang fordi de lever i årets gang, vi trenger ikke henlede oppmerksomheten på naturens forandringer. De voksne har en tilbaketrukket rolle. Vi hugger ved, veileder spikkende barn, lager mat og fyrer mens barna oppsøker erfaringene de trenger. De kan bruke flere dager på å øve seg på konkrete ting, som å klatre opp en liten fjellside eller balansere på en stokk. Når de har klart det de jobber for, løper de videre til neste utfordring. Skogen gir mestring, der har ikke barna behov for voksne som heier og forteller dem at de er flinke. Utfordringene er så håndfaste, så fysiske og så lite tilrettelagt at barna selv merker når de behersker noe og når de må øve mer.
All forskning på temaet er samstemt: Barn som leker i naturen heller enn på en lekeplass utvikler bedre motorikk, bedre språk og bedre sosiale evner. Lek i skogen krever mer av barna. De går og løper på variert underlag og klatrer i trær og bergvegger. Det trener opp evnen til problemløsning. De må bruke fantasien mer og de må samarbeide mer. Noen ganger krever leken at tunge ting flyttes over større avstander, da må barna i fellesskap planlegge og gjennomføre denne prosessen. Alle som har vært ute i naturen med barn, vet at de leker annerledes i naturomgivelser enn inne og på en lekeplass. De har mindre behov for voksenhjelp til konfliktløsning og de leker bedre sammen på tvers av interesser og evner. Skogen virker utjevnende på barnegruppen fordi naturen i sitt vesen er inkluderende og tilbyr utfordringer for alle. Noen barn kommer fra hjem der man ikke har tradisjon for å være i naturen, andre barn går toppturer i feriene sine. I skogen leker de sammen og grensene mellom «flinke» og «ikke-flinke» viskes bort på veien mot felles mål: å komme til toppen av akkurat DET treet eller DEN bergknausen. Finne modne blåbær eller lede vannet i akkurat denne lille bekken.
Hvilken bark flyter best?
Steinerbarnehagepedagogikken er en erfaringsbasert pedagogikk som tar utgangspunkt i det sansende barnet. Det er ikke viktig for oss at barna lærer navnet på de ulike trærne. Det er viktig at barna har kjent hvordan barken er mot hendene, at de har sett hvordan grenene vaier når det blåser og at de har fulgt bladene som blir større og grønnere hver dag hele våren. Barna ser ekorn i trærne og renspiste kongler på bakken og skjønner selv sammenhengen. Førskolebarn er som regel mer opptatt av hvilken bark som flyter best eller hvor vakker lillafargen på lyngen er, enn av navnet på veksten. De erfarer selv sesong for sesong hvor de beste blåbærene vokser uten at de voksne forklarer dem om solforhold og nedbørsmengder. Vi bruker plantenes, trærnes og fuglenes navn der det er naturlig i samtaler, men vi starter ikke selv noen opplæring av fakta i skogen. Vi vil ikke forstyrre læringen med undervisning.
Den beste pedagogen
Når snøen går, er det en stemning av sorg blandet med forventning hos skogsbarna. De sjekker blåbærrisene daglig og hører etter fugler. Det er stor stas når vi ser vårens første sommerfugl. Med nye årstider kommer nye lekemuligheter. Luktene er nye, solen skinner gjennom lysegrønne blader som dag for dag forandrer lyset i skogen.
Vår, sommer og høst forvandler skogen seg til en godtebutikk. Barna vet hvor de beste blåbærstedene er og hvor de skal plukke gauksyre. De vet at liljekonvall er giftig og at de ikke må røre sopp uten å snakke med de voksne først. De går på små ekspedisjoner etter sissilrot. De plukker blåbær til grøten sin og til lappene vi steker over bålet, og de putter blåbær i vannflaskene sine så de får blåbærsaft.
Som pedagog blir jeg daglig imponert over skogsbarna. Utviklingen går i et vanvittig tempo både på det sosiale, motoriske og språklige plan. Vi har barn som før fylte tre år – midt på vinteren, i stor dress og vinterstøvler – kommer seg fram over stubber og snøfonner med sekk på ryggen, henger opp sekken, retter på vottene og løper avsted for å kaste seg ned skrenter mens de hviner av fryd. Vi har barn som aldri har vært i skogen før de kommer til oss, som sklir og faller på røtter og snubler i stener, men som etter kort tid løper som rådyr gjennom terrenget og klatrer høyt i trærne. Vi har barn som ikke kan et ord norsk når de kommer til oss, men som ganske snart presist beskriver forskjellen mellom kram snø og puddersnø, mellom grankongler og furukongler. Hos oss er skogen den viktigste pedagogen. Vi er tilretteleggere.
Og hverdagen i skogen består også av logistikk, sikkerhetsrutiner og klokkeslett. Men dette tilhører voksenverdenen. Vi holder oversikt, teller barn, skifter bleier og passer klokka så dagsrytmen blir forutsigbar og lik hver dag. Barna forholder seg til regler og rutiner de er vant til, og i deres øyne er dagen endeløs og timene mange. Følelsen av frihet er stor for skogsbarna, selv om graden av kontroll fra de voksnes side er høy.
Livet er deilig
Noen dager er tunge av regn. Alt er vått og sølete. Skogen blir et fantastisk paradis av småbekker og gjørmepytter. Vannet kan ledes og demninger kan bygges og rives. Så mange sanseerfaringer! Så mange kompetansemål fra «Rammeplan for barnehager» oppfylles mens barna erfarer vannets vei over skogbunnen! En fire år gammel jente sa en gang til meg: «Voksne er så redde for regn. Hva er problemet, liksom? Vi har jo regntøy! Og hvis vi blir våte, tørker vi etterpå!». Skogsbarna får kjenne på kontrastene som er så viktig for utviklingen deres. De blir klissvåte og tørker igjen. De fryser og blir varme. Barn som er ute året rundt får erfaringer som selv i tidlig alder gjør dem til eksperter på påkledning og klær. De vurderer om vottene er varme nok eller om de må ha noen andre. De beholder en tykk genser på selv om den er irriterende, for de vet at den holder dem varm. Hvis de fryser, erfarer de at aktivitet gjør dem varme, og neste kuldeperiode bruker de denne erfaringen og lærer det bort til de mindre barna.
Hver eneste sanseerfaring hjelper dem å kjenne seg selv og sin egen kropp, hjelper dem å inkarnere! Erfaringene legger seg som et fysisk minne i dem og lærer dem det samme som eventyrene vi forteller: Alt kommer til å ordne seg. Det blir bra til slutt.
Ja, verden er faktisk god.
